– Vi er på en annen planet, sier Roger B. Larsen til Tekfisk.

Nå bor førsteamanuensen ved Universitetet i Tromsø for all del på samme planet som oss andre. Han sikter til debatten rundt marin forsøpling, som mye har dreid seg rundt skadevirkninger og opprydding.

For lederen av Senter for nedbrytbar plast for anvendelse i fiskeri og akvakultur handler det mest om å gjøre det riktig fra starten av.

– Slik som WWF sin TV-aksjon, det med å gå til roten av problemet.

Polymerer fra Sør-Korea

Senteret ble initiert av Norges forskningsråd, og starter opp allerede første desember. Sentralt står spesielle plast-polymerer utviklet i Sør-Korea. Forskjellen fra vanlig plast er at denne er «programmert» til å brytes ned etter en viss tid. Det finnes ulike former for nedbrytbar plast. Noen typer er såkalt oxo-nedbrytbare. Disse skal kunne brytes ned av UV-stråling, varme, oksygen og annen påvirkning, men blir i likhet med vanlig plast til skadelig mikroplast.

I det åtteårige forskningsprosjektet Universitetet i Tromsø leder er det tilsetning av biologiske, nedbrytbare komponenter som skal gjøre petrobasert plast til mat for mikroorganismer og bidra til en renere klode.

Roger B. Larsen er leder for Senter for nedbrytbar plast for anvendelse i fiskeri og akvakultur. Her fra for­søk om bord på FF «Hel­mer Hans­sen». Foto: VA­LEN­TI­NA LANCI, UiT

Tidligere fisker

Selv har Larsen bakgrunn som fisker. Det var på 1970-tallet, i en tid der renovasjonsselskap fremdeles tømte husholdningsavfallet rett i sjøen, og man tenkte ikke så nøye hva som gikk i sjøen fra tråldekket, så lenge det forsvant i dypet.

– Vi ante ikke konsekvensene, sier han i dag.

Larsen mener fiskerne er blitt langt mer bevisste på å ta vare på søppelet om bord, og «noen er superflinke».

– Men vi vil aldri kunne unngå problemet helt.

Spøkelsesfisket gir et utilsiktet fangst- og ressurstap, ressurser som kunne vært tilgjengelige for næringen.

– Hva som går tapt i inntekter vet vi ikke. Millioner? Milliarder? Enorme summer i alle fall.


Les også: «Gjenferd» i tre skal hindre spøkelsesfiske


Ned på molekylnivå

– Vi går inn på grunnivå, på molekylnivå, og bygger konstruksjonen slik at enzymer, mikrober og bakterier slipper til og kan fortsette nedbrytingsprosessen etter en viss mekanisk slitasje, forklarer Larsen.

Ulik livssyklus er blant nøklene i prosjektet. Forskerne kan nemlig «tidsinnstille» plasten til å gå i oppløsning på et tidspunkt redskapen uansett ville blitt faset ut. Kunstfiber og plastprodukter som i dag er brukt i fiskeri og oppdrett har begrenset levetid. Det kan de nye produktene etterleve.

– Maksimalt tre års varighet, kanskje. To til tre år senere er de borte, sier Eduardo Grimaldo til Tekfisk.

Grimaldo er seniorforsker i Sintef Ocean, og avsluttet i år et treårig prosjekt på nettopp nedbrytbare garn. Han er med videre i det nye prosjektet, og forteller til Tekfisk at de ved oppstart skal se spesielt på bruk i forsyn og langline. Også slitedeler i trålsett kan få innslag av nedbrytbar plast.

Ulike typer tråd laget av bionedbrytbart materiale. Dette er prøver som testes i marine miljø som f.eks. Trondheimsfjorden og Eidkjosen mellom Tromsø og Kvaløya. Det er ikke mulig å se forskjell på disse vareprøvene og materialer laget av for eksempel nylon. Foto: Sintef Ocean

– Visste du at snurrevadtau som anvendes i norsk fiske alene avgir rundt 100 tonn mikroplast fra slitasje hvert år? spør forskeren.

Fra 40 til 25 millimeter

Snurrevadtau er relativt tunge, og har stålkjerne. I starten av sesongen er de rundt 40 mm i diameter. Etter endt sesong kan tauene være redusert til 25 millimeter. Fortøyninger og trosser, som bare utgjør en skarve prosent av taubasert redskap, mister årlig ett tonn mikroplast på grunn av slitasje og UV-stråling fra solen alene.

En studie fra Skottland på tauverk av polyetylen, polypropylen og nylon viste at de forskjellige tauene mistet henholdsvis 0,45, 0,39 og 1,02 prosent av massen i løpet av en måned. Det betyr at tau på 500 kilo produserer 2–3 kilo mikroplast i måneden.

– Det er en stor jobb nå å få endret polymerene for tråd, nett og tauverk, slik at det ikke bare kan brytes ned men også tåler den slitasjen som for eksempel havbruk krever, sier han.

Etter endt levetid er den nedbrytbare plasten redusert til CO2, vann og mineraler. Det viser tester gjort i Sør-Korea. Nå skal nedbrytingen også testet i kaldere farvann, der slik nedbryting går saktere.

– CO2 er vel en klimagass?

– Ja, men samtidig er havet den største CO2-fellen vi har, parerer Larsen.


Les også: Selskap vil pakke dagligvarer med tare istedenfor plast


Det meste av plasten stammer fra fiskeri

Hvert år havner 8 til 12 tonn millioner plastavfall i verdenshavene. Prosjektlederen forteller at inntil 95 prosent av det som vaskes opp på strendene kan spores tilbake til fiskerirelatert aktivitet.

– Moderne bøting av for eksempel fiskegarn lønner seg ikke lengre, og et garn brukes gjerne bare i én til to sesonger før det kasseres. Hundrevis garn mistes hvert eneste år i norske farvann, sier prosjektleder Larsen.

Felles for redskapen som ligger på bunnen og både fisker og egner seg selv, er at de består av 95 prosent plast. Selv om de langsomt brytes ned, forsvinner de aldri.

– Vi kaller de evigvarende, sier Larsen.

Deler av et garn som ble tatt opp fra Malangsgrunnen vinteren 2017. Forskerne antar ut fra oppsett og en del andre opplysninger at dette garnet har fungert som «spøkelsesgarn» i minst 30 år. Hadde det ikke blitt tatt opp, ville nok tråden holdt i 30 år til. Foto: Roger B. Larsen

Privilegerte Norge

Garn, snurpenot, trål, teiner og ruser brytes til slutt ned, til mikroplast, via makroplast. Fra mindre biter til mikroskopiske biter som blir en unaturlig del av kretsløpet.

– Vi har brukt disse stoffene i 70 år, og vi blir aldri kvitt de.

Larsen mener at vi er privilegerte i Norge, som er rike nok til å lete etter tapte fiskeredskap på havbunnen. Fiskeridirektoratet skal ha stor ros for deres årlige innsats med å plukke opp fra dypet store mengder tapte redskaper, særlig garn og teiner. Plastryddingen på strendene er viktige og de vekker allmennhetens bevissthet rundt problemet. Dessverre utgjør strandsøppel bare ti prosent av plasten av i havet.

– Resten synker til bunns og blir borte for vårt åsyn.

Mindre effektive enn vanlig redskap

Prosjektet bygger videre på tidligere Sintef Ocean-studier med garn basert på de sørkoreanske polymerene. Ikke alle resultater var suksesser.

– Kvaliteten på garntråden er helt klart en utfordring, forteller Grimaldo.

Effektivitet og fiskeevne er viktig for fiskeredskap. Tråden i et garn, for eksempel, må være elastisk og tynn. Nesten usynlig for fisken. Forsøkene til Sintef Ocean viste en reduksjon i fangsteffektivitet på omtrent 20 prosent.

Til neste år skal forskerne derfor spesielt se på bruk i slitedeler, og i snurrevadtau, trål og garn. Prosjektgruppen ønsker også å matche stivhet og styrke med konvensjonelt tauverk.


Les også: Nytt prosjekt skal gjøre Tromsø-fiskerne best på plasthåndtering


Senter-status

Det åtteårige prosjektet har fått status som senter for forskningsdrevet innovasjon. Det heter nå Senter for nedbrytbar plast for anvendelse i fiskeri og akvakultur, og omfatter både Fakultetet for biovitenskap, fiskeri og økonomi ved Norges arktiske universitet og Sintef Ocean, i tillegg til 14 industripartnere fra fiskeri, havbruk og utstyrsleverandører, fem nasjonale forskningsinstitusjoner, fire internasjonale forskningsinstitusjoner, samt offentlige etater og næringsorganisasjoner. Prosjektet har fått et totalt budsjett på 247 millioner kroner til forskning.

13. januar 2021 markeres senterets oppstart for alvor. Korona vil trolig legge en demper på eventuell festivitas.

– Jeg tror vi kan se langt etter å samle alle parter i Tromsø, mener Larsen.

Det som ligger ham på hjertet er uansett å samle utviklere og produsenter til å ta grep.

– I dag vil nedbrytbare løsninger være altfor dyrt for den enkelte fisker. Går produksjonsvolumet opp, går prisene ned, håper han.

Gruppen skal også se om statlige insentiv kan bidra i regnestykket. Virkemidler kan være kvotebonus eller andre fortrinn for å kompensere redusert fiskeevne.

Haling av et garn laget av bio-nedbrytbart materiale fra Sør-Korea. Foto: Eduardo Grimaldo/SINTEF Ocean AS