Det lille familieverftet sør for Bergen har en hel portefølje av nyvinninger og oppfinnelser og patenter å teste ut. De har daglig leder Steinar Andersen samlet i underbruket Bifrost Tug, som rommer både samarbeidspartnere og ressurspersoner.

Dåfjorden slipp ligger bortgjemt til, og både mobilforbindelse og offentlige tilskudd har lav signalstyrke. Slippen er ikke helt som alle andre verft. Daglig leder Steinar Andersen har nemlig håpet på problem-is i lang, lang tid.

Se video av isbryteren i aksjon: (Foto: Ronny Larsen)

Radikal omtenking

– Det høres jo for godt ut til være sant, jeg skjønner jo det, sier han når Tekfisk slår på tråden.

Mest iøynefallende – hvis du ser bort fra den kanarigule fargen – er en radikal omtenking av hva en isbryter er, og hvordan en isbryter gjør jobben. Den tanken har funnet vei inn i en løsbaug, som kan gjøre relativt små fartøy til relativt kraftige problemløsere.

– Perfekt for havner, hvis du kombinerer den med en liten, men kraftig taubåt, sier Andersen.

Daglig leder Steinar Andersen ved Dåfjorden slipp. Foto: Ronny Larsen

Verftet, som ellers livnærer seg på reparasjoner, ombygginger og restaureringer, har for anledningen konstruert nettopp en liten taubåt på bare 750 hestekrefter. Gul, den også.

Fagfolk har latt seg imponere.

– Ja, den isbryteren har gjort en god jobb. En ny oppfinnelse som kutter opp isen effektivt, sier statslos Ottar Eide på Kystverket sine Facebook-sider.

Knekk over stein og lår

Andersen hadde lenge gått svanger med en idé om langt enklere, og langt mindre ressurskrevende isbryting: to pigger over isen, en på hver side av båten. Midtveis i spennet ligger enda en, under vann.

– Hva gjør isbaugen deres unik?

– Du vet, når du knekker et stykke is over en stein – akkurat sånn fungerer den. Omvendt av hvordan en isbryter gjør jobben, sier Andersen.

Det er første gang på 50 år det bygges båt ved den lille slippen. En slik baug er kun bygget her. Foto: Ronny Larsen

En vanlig isbryter bruker rundt 70 prosent av motorkraften til å dytte is fremfor seg, altså til friksjon. Bare 30 prosent blir brukt til å bryte isen. Andersens oppfinnelse – som han også sammenligner med «å knekke noe over kneet» – fjerner den ressurskrevende friksjonen. Det krever mindre motorkraft, mindre båt og mindre drivstoff. Baugen til Andersen har oppdrift, og taubåten kan konsentrerer seg om det den er best til: å dytte.

– Vi tenker at en baug på 7,5 meter bredde, og en båt med skyvekraft på 4,5 tonn skal kunne klare én meter is.

Oppfinneren ser for seg at større versjoner av baugen vil være godt egnet for både den kanadiske kysten, og til å spare utslipp i Østersjøen.

– En stor isbryter vil bruke i underkant av 60.000 liter drivstoff i døgnet, over en sesong på gjerne 120 døgn. Råken trenger heller ikke være isfri, baugen rydder lett tynnere is.

Stordabuen kan skilte med en flerbruksbåt som tilsvarende bruker 3.000 liter i døgnet.

Faller mellom tilskudds-stoler

En god nyhet for miljøet, altså.

– Likevel passer vi ikke inn i formelen til Enova. Prosjektet involverer ikke batteri!

Som en subtil, humoristisk protest har stordabuen facebooket bildet av en pakke AA-batterier. Strøm skal det ikke stå på, når fartøyet kutter 90 prosent i drivstoffkostnadene.

Litt støtte fra Innovasjon Norge er der, til videre testing av baugen. Andersen har imidlertid på følelsen at også de mente oppfinnelsen var for god til å være sann.

– Det er jo manglende støtte som gjør at vi ikke allerede har testet baugen i Østersjøen, slik vi tenkte.

Andersen lover at den lille, gule pluggen av en taubåt skal klare å ta unna like mye is som Havforskningsinstituttets isklassede «Kronprins Haakon». Men det er ikke bare oppfinneren som er full av lovord.

Det er små dimensjoner over baug og båt. Likevel kan den hamle opp med langt større fartøy. Foto: Ronny Larsen

Fornuftig konsept

– Det blir ganske ryddig i råkene etter ham.

Steinar Hansen er senioringeniør i Kystverket, og ansvarlig for den nasjonale istjenesten. Han fattet tidlig interesse for idéene fra sunnhordlandsverftet.

– Det var noe i konseptet som hørtes fornuftig ut, måten den skulle knekke opp isen på. Prinsippet er jo enkelt. Når du får noe som er langt, så er ikke energien i knekkpunktet så stort, sier han til Tekfisk.

Hansen beholdt dialogen med Andersen. Veien fra teori til praksis bød seg da første prototyp var ferdigstilt, samtidig som Kystverket fikk isproblematikk i Saudafjorden.

– De hadde rimeligste anbud, og så fikk vi jo se baugen in action!

Hansen lot seg imponere. Konseptet fungerte som lovet, og isen knakk med langt mindre ressursbruk enn det senioringeniøren var vant med.

– Da går også bunkersregningen ned. En vanlig taubåt bruker jo 150 til 300 liter i timen.

Langt sikrere isbryting

En fordel ved Andersens isbaug er at den ikke dytter isen fremfor skroget. Det gjør isbryting ved sårbare installasjoner langt sikrere.

– Hvis jeg bryter ved et oppdrettsanlegg vil jeg ikke har 15 tonn is fremfor meg som kan skade anlegget.

Da februar og tykkisen kom til testbanen Saudasjøen, fikk oppfinneren endelig brynt riggen. En frekvens på fem til seks turer på Saudasjøens fem nautiske mil var mulig på tynnere is.

Men ikke alt stemte. Marsjfarten på fem til seks knop holdt ikke på tykk is, og løse isflak ble en utfordring for «kneprinsippet». Med en baug som i tillegg dro seg noen hakk lenger ned enn den skulle, innebar det en ny runde på tegnebordet. 30 centimeter is skal nemlig bli røslige tre meter når konseptet er i mål.

– Vi fant feil og mangler ja, en hel liste, sier han lett.

At det likevel var en suksess, det er han klokkeklar på. Prinsippet fungerte. De to vingene på siden holdt isen nede, mens kammen – eller kneet om du vil – i midten sørget for at isen knakk lett.

– Vi er inne på noe bra, og ser lyst på det!

Til neste år kommer en ny og forbedret prototyp. Foto: Ronny Larsen

Ny prototyp til neste år

Til neste år skal en ny prototyp av både taubåt og isbaug testes ut. En bredere båt og baug vil også kunne knekke tykkere is. Andersen tror at en løsning der «kneet» styres hydraulisk, både vil gjøre baugen mer effektiv og ikke minst kortere. En kort baug vil være mer effektiv på oppbrutt is.

– Da blir den også mye mer anvendelig, og det på halve lengden.

Og den nye taubåten skal bli «verdens sterkeste og tryggeste taubåt», skal vi tro Andersen.

– Det skal ikke være mulig å gå ned med den!

Flåten av isbrytende taubåter er aldrende, både innenlands og i resten av Nord-Europa. Steinar Hansen i Kystverket tror markedet for nye baugkonsept er godt, spesielt innen segmentet små og mellomstore fartøy. 30 til 40 centimeter er en typisk istykkelse i norske fjorder.

– Jeg har sagt til ham at når baugen hans tar unna 60 til 70 centimeter, da er det alvor overfor konkurrentene!

Piggen i midten er «kneet» isen knekker over. Foto: Ronny Larsen