Blir forskernes kvoteråd tatt til følge, kan det innebære en gjenåpning av Sognefjorden, som ble stengt for brislingfiske i fjor. Kvoterådene innebærer maksimalt uttak på 360 tonn i Sognefjorden, 240 tonn i Hardangerfjorden og 80 tonn i Nordfjord.

Cecilie Kvamme er havforsker og bestandsansvarlig ved Havforskningsinstituttet. Foto: Havforskningsinstituttet

Skal være en rest igjen

– Vi har ikke dekket Nordfjord i år, men årets råd er lik fjorårets kvote og da ble det bare tatt ut 24 tonn, forklarer Cecilie Kvamme til Tekfisk. Hun er bestandsansvarlig forsker ved Havforskningsinstituttet, og tror der skal være en rest igjen.

Selvbygget forskerdrone

Under årets tokt har forskerne hatt med seg en selvbygget drone for å se hvordan den kan utfylle moderskipets oppgaver. I år som i fjor var det «Kristine Bonnevie». Bruken av drone har vært en suksess, mener forskerne.

– En stillegående drone har mange fordeler, sier Kvamme, som har uttrykt ønske om dronebruk også ved neste års tokt.

Skroget er til en walisisk kajakk, men er ombygget og tilpasset forskernes utstyr og behov. Foto: Espen Johnsen/Havforskningsinstituttet

Verdifull erfaring

Kvamme håper at stengningen av Sognefjorden i 2019 har hatt en positiv effekt på brislingbestanden. Årets tokt har vist at fjorden igjen har fått en gjennomsnittlig bestand.

Dronen har ennå ikke fått tatt del i kvoterådene, men forskerne har fått verdifull erfaring i bruk av droner under tokt. Teknologien rundt forskningsdroner er ennå i prøvefasen for havforskerne.

Kajakkdronen er med andre ord et «tokt i toktet», og droneansvarlig har i år vært forsker Espen Johnsen, sammen med senioringeniør Atle Totland.

Senioringeniør Atle Totland og et mannskap fra «Kristine Bonnevie» følger dronens ferd med en lettbåt. Foto: Espen Johnsen/Havforskningsinstituttet

Reodor Felgen

Dronen, som Tekfisk har skrevet om tidligere, er bygget ved Havforskningsinstituttet. «Litt Reodor Felgen», ler Johnsen. Den består ganske riktig av en helt ordinær havkajakk, fylt med alt en kajakk vanligvis ikke er fylt med. I anledning brislingtoktet er den utstyrt med batteripakke for elektrisk fremdrift, kamera og ekkolodd, i tillegg til AIS og fjernstyring over wi-fi.

På dette ekkogrammet beveger dronen seg over en stim som står grunt nær land. Fisk nær overflaten kan også ses. (Dybdeverdiene på venstre akse må plusses med én meter da ekkoloddybden er satt feil). Foto: Espen Johnsen/Havforskningsinstituttet
Havforsker Espen Johnsen ved Havforskningsinstituttet. Foto: Erlend Lorentzen, Havforskningsinstituttet

Stabil farkost

– Vi har prøvd å velte den! sier senioringeniør Atle Totland til Tekfisk.

Dronen er satt sammen av det han kaller «hyllevare», og det fra en etter hvert rikholdig hylle. Skroget er fra en kajakkprodusent i Wales, og er modifisert for både senkekjøl og motor. Det er senkekjølen som gjør farkosten stabil, og som har gitt vadebuksekledde HI-ansatte vansker ved krengetesten.

Under boblelaget

Senkekjølen plasserer ekkoloddsvingeren én meter ned under skroget.

– Da kommer den under boblelaget fra i vannoverflaten og fra farkosten, som ellers ville gitt blokkering av signalet, sier ingeniøren.

Han forteller at de ønsker å bygge minst mulig av elektronikk selv. Ikke bare fordi det hadde låst mye tid til utvikling, men fordi både ferdige komponenter og mykvare med åpen kildekode gjerne er mer pålitelig.

– De er avluset for feil.

Mye utstyr kan monteres

Bare plassen om bord setter begrensning på sensorer og måleinstrumenter. En strømmåler som kan se fiskens respons opp mot lokale strømforhold, sensor for temperatur over og under vannflaten, trykksensor og hydrofoner til å lytte under vann.

Om det var noe Espen Johnsen skulle ønske seg i kajakken, så var det en vinsj for å kunne ta profileringsprøver av vannmassene. Men det stopper ikke der.

– Der er en begynnende teknologi på DNA-sniffere, røper Johnsen.

Såkalte edna-sensorer lukter etter biologisk liv, og kan registrere om der er forekomster av sjeldne arter.

En propell på 30 centimeter gir langt mer stille drift enn en mindre propell på høyt turtall. Foto: Espen Johnsen/Havforskningsinstituttet

Stor propell, lite støy

For å få dronen så stillegående som mulig, har ingeniørene fått hjelp fra den tyske båtmotorprodusenten Torqueedo. Den lille elektromotoren på 2 hestekrefter har nok moment ved lavt turtall til å drive en røslig propell på 30 centimeter.

– En stor propell med stor skyvkraft krever ikke stor rotasjonshastighet. Det gir lite støy, sier ingeniør Totland.

For kort rekkevidde

Hvis ingeniøren skal være misfornøyd med noe under årets tokt, så er det kommunikasjonsoverføringen. Rekkevidde og stabilitet på signalet har skuffet. Men en løsning er innen rekkevidde.

– Vi er blitt lovet å få bruke Kongsberg sitt Maritime Broadband Radio, forteller Totland.

Radiolinken, som ingeniøren forteller er i en prisklasse for seg, skal sikre forskerne både større rekkevidde og høyhastighetsforbindelse til dronen. Systemet skal være installert til neste tokt, som er i november.

– Den skal være rimelig fantastisk. Det sier de i hvert fall selv, humrer Johnsen.

Rolige sjøforhold under fjordtoktet til Havforskningsinstituttet. Foto: Espen Johnsen/Havforskningsinstituttet
Atle Totland har koblet seg inn på dronen med en datamaskin. Foto: Espen Johnsen/Havforskningsinstituttet
Kajakkdronen låres under et tidligere forsøk. Foto: Atle Totland/Havforskningsinstituttet

Skremmer ikke fisken

Fordelene med mindre, ubemannede droner er mange. Elektrisk motor og lite trykk fra fremdrift vil i langt mindre grad skremme bort fisk enn et større fartøy. I tillegg vil minimal dypgang både muliggjøre registreringer på grunne områder, og generelt på fisk lenger opp mot vannskorpen.

– I kajakken har ekkoloddet på 200 kilohertz en nærgrense på én meter, sier Johnsen.

For et større fartøy kommer det i tillegg til hvor dypt fartøyet stikker, og hvor mye fisk som skremmes bort. Under årets brislingtokt observerte forskerne også mye fisk opp mot land. Det kan ikke «Kristine Bonnevie» «se»; hennes ekkolodd på 38 kilohertz har en nærgrense på to meter, og registrerer fra åtte meters dybde og nedover.

Åpen kildekode

Styringsprogrammet om bord er OpenCPN, som henter kartdata fra Kartverket. Det åpne kartprogrammet gjør at mye av programmeringen er gjort på forhånd.

– Skulle vi kodet alt selv, ville det blitt veldig omfattende! sier Totland, som forteller at det nettopp er styringssystemet han er mest fornøyd med i droneprosjektet.

Standardbruken er å sette faste «veipunkter». Innebygget GPS og kompass gjør at dronen kan rette seg mot ett og ett veipunkt, mens OpenCPN forteller om avstand og avvik fra kurs. Forskerne slipper unna med å avstemme fart og å følge med på sanntidsdata fra ekkoloddet.

Høyt i vannmassene

Under forsøk i Årdalsfjorden så forskerne at brislingen sto svært høyt i vannmassene på kvelden.

– Det hadde vi aldri sett med et ordinært forskningsfartøy, sier forskeren.

På dagtid sto 24 prosent av fisken sto så høyt at det kun var kajakkdronen som kunne se dem. Om natten sto hele 90 prosent av fisken høyere enn «Kristine Bonnevie» sin nærgrense på åtte meter.

Måleteknikk, ikke faktor

Tekfisk spør om ikke dronebruken tvinger frem en annen faktoromregning for tokt med større fartøy?

Johnsen er ikke med på den tanken. Han tror at erfaringen som må tas med videre inn i fremtiden er at måleteknikker må endres, til også å inkludere bruk av for eksempel autonome droner og grunnere fartøy.

– Naturen er for dynamisk til at vi kan gjenspeile den med gode modeller og faktorer.

Rekkeviddeangst til sjøs

Det er ikke bare el-bileiere som opplever rekkeviddeangst. Johnsen forteller at batterikapasiteten var tema underveis i toktet.

– Kajakken hadde en driftstid på under 20 nautiske mil.

20 nautiske mil er i underkant av 40 kilometer, som kan dobles med en ekstra batteripakke.

Forskjellige tokt kan kreve forskjellig utstyr. Her fra et tidligere tokt. Foto: Espen Johnsen/Havforskningsinstituttet

Har testet seildrone

Ingen drone dekker alle behov, understreker Totland. I 2019 testet forskerne en amerikansk seildrone, som muliggjorde autonome forskningstokt i 120 dager.

Mens en seildrone vil kunne dekke store havområder, vil kajakkdronen briljere i trange fjorder og på grunt vann. Ingeniøren forteller at en slik drone også vil være velegnet ved tokt langs i Afrika og Asia. Lange grunner, korallrev og dårlige kartdata gjør det vanskelig for Havforskningsinstituttets skip å komme nær land. Samtidig er dronen liten nok til at den også kan kjøres på tilhenger til norske innlandsvann.

Fastlagte ruter

Tett på land vil en drone i større grad også måtte forholde seg til andre fartøy og objekter. Toktets drone, som er utstyrt med AIS, følger fastlagte ruter, og stopper ikke for noe.

– I fremtiden må også droner kunne forholde seg til navigasjonslover og ha antikollisjonssystemer, tror Johnsen.

Både ingeniør og forsker samstemmer i at ny teknologi gir nye muligheter.

– Vi kan ikke holde på slik vi gjorde for 30 år siden! sier Totland.