Reder Arne Birkeland tar imot med et smil og en albue på kaia i Storebø i Austevoll. Rett ved Brødrene Birkelands lagerlokaler og foran DOFs offshorebåter i opplag, ligger linefartøyet «Ocean Azul» og lyser i oransje.

– Det er surrealistisk. Vi tror det ikke helt ennå, sier Birkeland.

Han er hovedguide for Tekfisk denne dagen, mens hans medredere, Omar Sørvik og Dagfinn Henriksen, vandrer inn og ut av intervjuet ettersom vi tar runden rundt i båten. De tre utgjør Pesquera Azul rederiet som ble startet i januar 2017.

Et år forsinket

«Ocean Azul» er en tidligere russisk skjelltråler, som opprinnelig var norsk, bygget i 1987. Ombyggingen startet ved Los Marine på Rubbestadneset i Bømlo på starten av fjoråret.

Opprinnelig skulle det vært overleveringsklar i november i 2019, men etter nesten et års forsinkelser, er det bare de siste papirene som skal på plass før ferden går sørover.

Tekfisk besøkte båten da ombyggingen var i gang i februar i fjor, og det er ikke lett å kjenne igjen noe som helst.

Se video fra båten:

Bur beskytter fisk mot hval

Flere av Omar Sørviks oppfinnelser skal testes ut for første gang på «Ocean Azul». Sørvik var med på tannfiske-fiske for første gang i 1993, og erfaringene hans derfra ga ham flere ideer.

Blant annet skal fangstburene Sago Extreme beskytte fisken som har bitt på kroken mot hval. Tekfisk har tidligere kalt det en «bærplukker til havs», og de fungerer slik at når linen dras gjennom burene, av-angles fisken, som så går ned i et lukket kammer.

Om bord har de med seg 25 bur, og så skal de prøve seg frem med bruken. De kommer til sin rett når det er hval i området, og hvor mange bur som trengs avgjøres av hvor godt fisket er.

Patagonisk tannfisk
  • En dypvannsfisk som finnes i kalde farvann på den sydlige halvkule.
  • Tannfisk kan bli opp til 2 meter lang og nå en vekt på opptil 160 kilo.
  • Det blir antatt at den kan bli opptil 50 år.
  • Navnet peker på en munn full av småtenner.
  • Tannfisk vokser sakte og forplanter seg sent i livet, og er derfor utsatt for overfiske.

Kilde: Wikipedia

12 meter ny hekk

For å utnytte denne oppfinnelsen på best mulig måte, har rederiet også fått satt på en helt spesiell hekk. Den består av 12 meter med en versjon av en Moon Pool. Det er en åpning i skroget som gir enklere og sikrere tilgang til sjøen.

Tradisjonelt settes gjerne lina ut 5–6 meter opp på skutesida. Da tar det tid før krokene treffer vannet og synker mot bunn. På «Ocean Azul» settes lina ut nær vannoverflaten, 12 meter inn i båten. Det er nemlig viktig at linen forsvinner raskt fra overflaten, slik at ikke den truede albatrossen forsyner seg av agnet og setter seg fast i krokene.

Hekken gir i tillegg et innebygd arbeidsområdet for mannskapet, noe som kommer godt med når man skal jobbe i Sørishavet.

Sago Combi Pool gjør også at de kan minske fartøyets stampebevegelser.

Rederne Arne Birkeland (t.v.), Dagfinn Henriksen og Omar Sørvik. Foto: Kjersti Kvile

Gjør seg klare

Menn i røde kjeledresser blander seg med menn i blå kjeledresser. På kaia står en ergometersykkel som skal tas om bord. En truck kommer med ståldeler til lagerrom.

Dekket er fylt av tauverk og ankere. De samler seg rundt to store, blå konteinere. På siden står det «Ghost gear cleaner». De skal brukes til å oppbevare gammel bruk, både rederiets egne, men også det de får med seg opp fra havet.

– Vi har en nullvisjon. Like mange kilo redskap som er tatt om bord skal være med tilbake til land, sier Birkeland.

På vei mot linedekket passerer vi et malingsspann. Noe flikking står fremdeles igjen.

Datteren til Omar Sørvik (t.v.), Ingunn Sørvik, kommer med innflytningsgave sammen med samboer Øystein Grastveit og datteren Elise Sørvik Grastveit. To av døtrene til Omar Sørvik jobber i selskapet Sago Solutions, som utvikler oppfinnelsene hans. Foto: Kjersti Kvile

Sterkere line

– Her er det plass til 100.000 krok, sier Birkeland på linedekket.

Samtidig prøver Omar Sørvik å regne ut hvor mange meter line som finnes på her, men må gi opp.

Her henger magasiner på rad og rekke, hver med 1000 kroker. Rederiet har gått for tre ulike kvaliteter på linene, som skal brukes etter geografi og forhold.

– Vi har gått litt opp i dimensjon, forklarer Birkeland.

Det vil si at tauet er 13,7 millimeter i diameter, mot 12 som ofte er vanlig.

– Det gir en sterkere line, som vi håper ikke slites så lett, sier Sørvik. – Vi håper også at det kan gi raskere synkehastighet.

Her settes linen rett ut i havet, slik at fugl ikke skal forsyne seg av agnet på vei ut mot bunnen. Foto: Kjersti Kvile

Testene ser bra ut

Båten skal ha et mannskap med 6 nordmenn og 22 uruguayanere. På nederste dekk er sju besetningsmedlemmer fra Uruguay allerede på plass. De er flydd inn og er i isolat og går glipp av høstdagen rundt oss.

– Vi er nødt til å være forsiktige, sier Birkeland, som nødig vil ha et utbrudd av koronaviruset om bord i de rundt fire ukene det tar å komme seg til Montevideo.

De har kjørt fire testturer med båten her i Norge.

– Vi føler oss rimelig trygge på det tekniske, fastslår Birkeland.

De lokale myndighetene må blant annet godkjenne fabrikken om bord når de kommer frem. Med formaliteter på plass, er de klare for å kaste seg på fisket.

I begynnelsen skal de seile i Uruguaysk farvann. På sikt vil de delta i fisket i Antarktis.

– Da må vi vise til historie, og derfor der det viktig å komme i gang, sier Birkeland.

Her er Sago Ekstreme, oppfinnelsen til Omar Sørvik, som er et fiskebur som settes på lina for å beskytte fangsten mot hval. Fisken dras gjennom, av-angles og går ned i et lukket rom i buret. Foto: Kjersti Kvile

Venter med batteri

Om bord er to like store motorer på 2200 kilowatt. Hoveddriften er dieselmekanisk, men de har også mulighet til å kjøre med dieselelektrisk fremdrift.

Den ene motoren er koblet direkte på hovedgiret. Den andre er koblet på en generator som gir strøm til akselgenerator via en drive. Det gir sikkerhet for mannskapet med flere fremdriftssystemer, men rederne håper også at dieselelektrisk drift kan redusere dieselforbruket.

I tillegg har de en tredje mulighet for fremdrift med en slags vannjet-løsning.

– Det er litt feil å kalle det en vannjet, men det er en måte å forklare det på, sier Birkeland.

I stedet for å ha en nedsenkbar propell som ville vært utsatt i isen, er det laget en rørtunnel, som en omvendt u, nederst i skroget. Inne i denne er det en propell.

Batteri har de ikke lagt opp til ennå, men de har plass til en batteripakke på dekk om det skulle bli aktuelt.

– Det er tilrettelagt for batteri, men vi er litt usikre på nytteverdien, sier Omar Sørvik.

– Ja, vi vil se driftsprofilen først. Vi tror vi har et optimalt forbruk, men det gjenstår å se, sier Birkeland.

Linemagasiner på linedekket er klare for å bli egnet. Hvert magasin består av 1000 kroker. Foto: Kjersti Kvile

250 millioner kroner

I alt har prosjektet kostet rundt 250 millioner kroner, der ombyggingen står for tett oppunder 200 millioner kroner. Innovasjon Norge ga 12,5 millioner i støtte til den tekniske hekken på båten.

Selv om det bare er en brøkdel av den totale summen, tror ikke Birkeland de hadde turt å gå i gang med prosjektet uten denne støtten.

– Kunne dere ikke bare bygget nytt?

– Vi har av og til tenkt på det, innrømmer Birkeland.

Han mener likevel at det ville blitt svært dyrt å bygge en ny båt med et skrog som tåler like mye som den de har fått.

– Den er av høyeste isklasse. Vi vet båten vil takle farvannet i Sydisen.

Hekken er bygget like sterk som resten av skroget.

De hadde håp om å komme seg av gårde fredag i forrige uke, men nå håper de det blir i starten av denne uka i stedet.

– Alt tar jo dobbelt så lang tid med hvert papir, sier Birkeland.

På denne årstiden regner de med at de trenger cirka en måned på turen.