– Dette får vi aldri bruk for! sa vi. Eplekjekt.

Læreren hadde forsøkt å innprente oss det vi mente var obskur kunnskap om hvordan livet er skrudd sammen, og muligens noe om tallenes magi.

Følelsen av at viktig viten forsvant ut av det andre øret plaget oss ikke, selv pre Google. Måtte man aldri treffe flere folk som brant for slikt!

Så står man der som journalist, noen tiår senere, over terskelen til en av kunnskapens høyborger: Havforskningsinstituttet. Og blir tiltrodd kunnskap å videreformidle til både skeptikere, interesserte og spesielt interesserte.

Og så finner man at det er reseptorer i hjernen, der ny kunnskap treffer på gamle kjente fra skoledagene. Hvem skulle trodd?

I februar viste professor Geir Huse meg tungt maskineri som henter ut dna, laboranter i hvite frakker og i konsentrert arbeid. Leif Nøttestad har vist meg kalibrering av utstyr og rigging til tokt. Jeg er blitt forklart hva det betyr i det store bildet, for klima og ressurser globalt, for «matfatet» langs kysten. For leserne.

2020 har vært forskernes år. Pandemien har gitt dem et mediekappløp mot døden.

2020 var også siste opptakt til «Havforskningens tiår». I året som har gått har viktig forskning blitt forsinket, og fruktbare samarbeid satt på vent. Karantene, avlyste reiser og nedstenging har vært iøynefallende for oss som ringer om pågående prosjekter. Et svært synlig tegn er forskningsflaggskipet «Dr. Fridtjof Nansen». Kaifast siden i mars.

Nå er også forskerne et tålmodig folkeslag. Ikke bare med datainnhenting, men også med journalister.

For selv om vi heier intenst på forskerne som skal få oss ut av pandemien, må vi ikke glemme de som jobber iherdig for at fiskeriene, havbruksnæringen og kystnæringene skal spille på lag med ressursene. At fiskerne skal få det tryggere på havet. At havbruksnæringens utfordringer skal løses.

Og at journalister i Tekfisk skal være rustet til å fatte hvordan livet er skrudd sammen, og fortelle videre.