«Æ’kke så sikker på at det er så mye som er verdt å huske fra dette året», er den første tanken som slår meg, mens indre bilder av hjemmekontor, munnbind og digitale møter dukker opp på netthinnen. Alt innrammet i en lukt av sprit.

Men beskjeden fra oven lyder: «Ikke alle kan skrive om korona».

Selvsagt ikke. Så hva annet har 2020 hatt å by på? Et svakt ekko stiger opp i meg fra en fortid som er både nær og fryktelig langt unna.

Ole Bull Scene i Bergen. Februar 2020.Et hjerte som skjelver og en puls som truer med å slå meg i bakken. Surret fra salen, spotlightene jeg snart skal gå inn i. Live podkastinnspilling med over 250 mennesker i ett lokale. Tett i tett med stående buffet i pausen. For å høre det meste som trengs om laksen som lever i lukkede anlegg. Det var tider, det!

Rett før vi gikk på scenen, var det så skummelt at jeg tenkte at «dette skal jeg aldri utsette meg for igjen», og det ser det jo heldigvis ut som jeg ikke trenger på en stund.

Men det har jo ikke vært så verst siden heller.

For er det noe jeg ikke skal gjøre, så er det å klage. Jeg har fått se på vedlikehold av ærverdige «Dr. Fridtjof Nansen» her i Bergen, jeg har fått se splitter nye «Ocean Azul», etter massiv ombygging, rett før hun satte kursen sørover mot patagonisk tannfiskefiske i Uruguay. Og tenk! Der er de nå, oppfinner Omar Sørvik og kollegene, og tester ut båt og redskap.

Og jammen var jeg ikke til Ålesund en tur i oktober i et bittelite vindu av normalitet.

Det har ikke vært mye av live podkastinnspillinger riktignok. De fleste har vi måttet spille inn over telefon. Men selv det skal vi ikke beklage.

Å få snakke med Finn Tore Frantzen for eksempel om bord på hybridsjarken «Sundsbøen» på vei inn for å levere dagens fangst. Det var som jeg kunne lukte salt hav og frisk fisk, selv fra et improvisert kontor på stuebordet med utsikt rett inn i leilighetene på den andre siden av gata.

Puh, jeg klarte jo på ingen måte å holde meg unna årets nyord i denne lille epistelen. Vi får håpe jeg gjør det bedre neste gang. Til neste år. 2021 <3

Og akkurat når blikket vendes oppover og fremover unner jeg meg enda et lite tilbakeblikk. Til møtet med Berit Hoffstad, den aller første kvinnen som var med Havforskningsinstituttet på tokt.

Og jeg skjønner at verden vitterlig har gått fremover.

Godt nytt!