I dag blir gjerne fiskeslo brukt i ensilasje, eller til mel- og oljeproduksjon. Og der er ofte verdien lav. I et EU-finansiert forskningsprosjekt, ville forskerne finne metoder for å få høyere verdi ut av hode, hale, skinn og blod.

– Vi har sett på om vi kan bruke fiskeslo som mat for bakterier og få dem til å omdanne fiskesloen til molekyler med høyere verdi, sier prosjektleder Peik Haugen, som er professor ved institutt for kjemi ved Universitetet i Tromsø - Norges arktiske universitet.

Gode molekyler er dyre

Spesielt ett molekyl trekkes frem. Det brukes mye av legemiddelfirma i både blodtrykks- og allergimedisin, og verdien av dette ene molekylet alene er 8500 kroner per gram!

– Det er en type forgreinet fettsyre som er sjelden og vanskelig å produsere, forteller Haugen.

Molekylet heter 3-hydroksyisobutyrat, eller 3-HIBA. I prosessen som førte frem til dette molekylet tok forskerne utgangspunkt i sildehydrolysat, proteinpulver av sild, og en miks av tre bakterietyper, alle hentet fra Barentshavet.

Dette er prosessen bak over 100 bakterier

Først er fiskesloen dannet om til et fint proteinpulver. Det har skjedd ved labben hos Nofima. Dette pulveret har så gått videre til et laboratorium ved universitetet.

Der finnes et bibliotek med over 1000 bakterier som er samlet inn fra blant annet sjøbunn, sjødyr og polaris. Fra dette biblioteket hentet forskerne ut mer enn 100 bakterier som er testet ut i ulike kombinasjoner.

– Vanligvis dyrker man en og en bakterie. Det som er litt spesielt med dette prosjektet er at vi har dyrket bakteriene i konsortier, sier Haugen.

Sildehydolysat er fint pulver laget av fiskeslo av sild. Foto: Nofima

Leter og prøver seg frem

De har brukt to til fire bakterier sammen og har så langt testet 130 kombinasjoner.

– Vi vet at visse typer bakterier produserer molekyler som kan være interessant for industrien og samfunnet. Så vi har plukket ut bakteriene basert på tidligere forskning, sier Haugen.

Målet deres er å produsere så mange molekyler som mulig i en og sammeprosess, og håpet er at de vil finne mange med høy verdi.

– Dette er tidlig fase, understreker forskeren. – Da er det litt sånn at man leter og prøver seg frem.

Til nå har forskerne klart å identifisere i underkant av 20 interessante molekyler som bakteriene har laget ved hjelp av restråstoffet.

– Vi har fått en blanding av ting vi kunne forvente, men også ting vi ikke visste om eller hadde hørt om før.

Veien mot pilot

3-HIBA er et såkalt kiralt molekyl, som er ekstra utfordrende å produsere i ren form. Disse kan brukes til å lage blant annet immunsuppressive legemidler, vitaminer, antibiotika og smaksstoffer.

I det videre arbeidet skal forskerne vurdere om produksjonen er god nok for videre satsing.

Dersom svaret er ja, skal produksjonen skaleres opp. Og med gode resultater på det ser forskeren for seg et pilotprosjekt.

– Da begynner kostnadene å bli store så vi må passere flere milepæler før vi kommer så langt, forteller Haugen.

Forskerne har tatt i bruk teknologien som brukes i RAS-anlegg med plastkuler bakteriene kan feste seg på. Foto: Nofima

Sild, torsk og laks

Prosjektet er finansiert med 20 millioner kroner fra EU og har pågått i tre år. I tillegg til Universitetet i Tromsø og Nofima, har Umeå Universitetet i Sverige og Universidade NOVA de Lisboa i Portugal vært involvert med hver sine ansvarsområder.

Hovedsakelig har Tromsø-forskerne testet bakterier på fiskeslo fra sild, torsk og laks. Det er nemlig her man kan se for seg store mengder restråstoff som skal utnyttes.

- Arbeidet kan også bli interessant for oppdrettsnæringen i fremtiden dersom vi finner molekyler som kan gi bedre fiskehelse, sier Haugen.

RAS-teknologi

Teknologien de har brukt i Tromsø er kjent fra blant annet biofilteret i resirkuleringsanlegg, altså RAS-anlegg. Små plastkuler gir bakteriene flater å feste seg på. Der danner det seg et slimete, grønt lag som kalles biofilm. Og det er her molekylene dannes.

– Vanligvis dyrker vi bakterier i et flytende medium, altså i en dyrkingsflaske med væske. I dette prosjektet har vi dyrket bakteriene på en overflate i en væske der kanskje rundt 70 prosent er plastkuler, sier Haugen.

Så vidt han vet er ikke teknologien brukt på denne måten før.

– Akkurat nå er det populært å resirkulere fosfor med noen pilotanlegg rundt omkring, men det er ganske nytt bruksområde, det her.

Fortsetter letingen

Universitetet i Tromsø og partnerne søker om finansiering både hos EU og i Norges forskningsrådet til å fortsette arbeidet sitt.

– Vi vil også rekruttere flere partnere for å hente inn ny kompetanse vi ser trengs, sier Haugen.

Da skal de forsøke å skalere opp produksjonen av molekylene, samtidig som de fortsetter å lete etter nye molekylskatter.

– Vi har egentlig bare skrapet i overflaten, sier forskeren.