I juni ba Fiskeridirektoratet Havforskningsinstituttet om å lage en rapport med oppdatert kunnskapsstatus om miljøpåvirkningen fra oppdrett av tang og tare.

– Dette er en helt naturlig konsekvens av økt interesse for slik algeoppdrett, sier fagdirektør Jens Christian Holm i Fiskeridirektoratet til Tekfisk.

I oppstartsfase

I dag har 87 lokaliteter fått til sammen 530 tillatelser til oppdrett av ulike makroalgearter til konsum og fôr. I tillegg er det gitt 68 tillatelser fordelt på 12 lokaliteter til makroalger i tidlig fase.

Hvor mange av disse som faktisk er tatt i bruk, kan ikke Holm opplyse., men forteller at ved utgangen av fjoråret oppga 16 selskaper at de hadde 163 tillatelser i aktivitet.

– Men høsting av viltlevende algearter er i høyeste grad del av en industri i Norge. Hvis vi nå skulle gjøre noe som satte det eller naturmangfoldet i fare, ville det være dumt, sier Holm.

I 2019 ble det høstet 162.954 tonn makroalger fra viltlevende bestander, mens det ble solgt bare 111 tonn dyrket tare.

I Norge høstes det viltvoksende stortare og grisetang, hovedsakelig fra Rogaland til Trøndelag.

Sintef Ocean har jobbet mye med dyrking av tang og tare. Her er dyrket søl to måneder etter utsett. Foto: Sintef Ocean

Lære av historien

Fagdirektøren mener det er lurt å lære av historien og skaffe seg et bedre faggrunnlag nå og ikke senere.

– Som biolog vil jeg si at vi har gjort oss noen erfaringer med oppdrett på andre arter og konsekvensene av det.

Holm peker på diskusjonene om hvordan oppdrett av laks påvirker de ville laksebestandene i Norge.

– Jeg tenker det kan være noen parallelle problemstillinger, og derfor må vi ha inn den beste kunnskapen om mulig risiko.

Lokale og innflyttede arter

Holm forteller at noen av tareaktørene har tatt til orde for å opprette et avlsprogram for de viktigste artene. Robuste og raskt voksende varianter kan være en nøkkel for å få opp lønnsomheten.

En risikovurdering fra 2015 laget på oppdrag fra Miljødirektoratet konkluderte med at spredning av ikke-stedegen tare kunne føre til en nedgang i lokale tarebestander.

Dette er noe av det Fiskeridirektoratet mener er viktig å få mer og oppdatert kunnskap om.

Kunnskap fra utlandet

Forsker Kjell Magnus Norderhaug ved Havforskningsinstituttet bekrefter at de har fått bestillingen fra direktoratet. Arbeidet settes i gang til høsten.

– Dette er jo en ganske ny industri og næring i Norge. Men det finnes kunnskap fra andre steder, og så må vi sette den inn i en kontekst som er relevant i Norge, sier Norderhaug.

Dette er punktene havforskerne spesielt skal se på:

  • Hvordan storskala taredyrking påvirker økosystemer både i vannsøylen og på bunn. For eksempel hva som skjer om organisk materiale drysser ut på sjøbunnen.
  • I hvilken grad større tareanlegg vil fungere som «kunstig» habitat, for eksempel som kunstige rev. Hvordan vil det påvirke naturmangfoldet?
  • Hva vi vet om påvirkning og mulige effekter når populasjoner flyttes, og gener fra tare som ikke hører til spres i området.

Effekter og muligheter

– Dette med kunstige rev kan jo høres gunstig ut?

– Ja, det kan det være, men det er jo rev som ikke hører hjemme der. De kan gi høyere artsmangfold, men kan også hjelpe fremmede arter til å spres, svarer Norderhaug, som understreker at dette er ting de må se på.

– Trengs det forskning på taredyrking i Norge?

– Det gjør det helt sikkert. For det er en næring i oppstartsfasen. Det er nok behov for å forske på både effekter og muligheter. Hva som trengs blir en del av konklusjonen i arbeidet vi skal starte på.

Havforskningsinstituttet skal ha et møte internt i august. Deretter sender de et forslag til en plan til Fiskeridirektoratet.