Innlegg

Skrevet av seniorrådgiver i sjømatavdelingen i DNB, Dag Sletmo. Han er en av IntraFish sine faste gjesteskribenter, hvor dette innlegget første gang ble publisert.

Prosjektet var en slags dugnad og et samarbeid mellom ulike bransjeaktører og myndighetene. Bakgrunnen var at norsk sokkel på den tiden slet med dårlig lønnsomhet på grunn av høye kostnader og lave oljepriser, og det var stor usikkerhet rundt det framtidige ressursgrunnlaget. Prosjektet var i stor grad vellykket og oljebransjen gikk senere inn i en skikkelig gullalder. Norsok lever faktisk videre i dag i form av standarder forvaltet av Norsk Standard.

Du synes kanskje parallellen til laksebransjen er litt søkt? Lakseoppdretterne opplever tross alt strålende tider og har rekordhøye marginer (selv om det har vært litt koronarusk for noen det siste halve året). Det er definitivt ingen krise slik oljebransjen opplevde i 1993. Men det som er nytt er at tradisjonelt lakseoppdrett – kystnært oppdrett i sjø – for første gang ser konturene av reell konkurranse i form av landbasert og offshore oppdrett. Det vil riktignok ta mange år før disse teknologiene eventuelt blir en markedsmessig trussel. Det er lang ledetid fra ideen om slike prosjekter blir unnfanget til de er klare til å forsyne markedet, særlig for landbasert. Det neste tiåret blir disse teknologiene et supplement som kan bidra til å styrke veksten gjennom å utvikle nye markeder. Men etter hvert kan de bli mer enn det. Da er det ikke et godt utgangspunkt for de tradisjonelle oppdretterne at kostnadene deres har steget fra 30 kr per kg til 40 kr på relativt få år.

Blir konkurransedyktige

Men for landbasert og offshore er det et supert utgangspunkt fordi denne utviklingen bidrar til at de blir konkurransedyktige. Og den manglende veksten har skapt et så stramt marked at lisensverdiene er blitt så høye at landbasert og offshore også er blitt konkurransedyktige i forhold til kapitalbehov på tross av at investeringene i fysisk utstyr er veldig mye høyere. Kostnadsproblemet sitter er dypt, det lar seg ikke løse gjennom elementær «kostnadsdisiplin». Hoveddriveren er nok biologiske utfordringer som manifesterer seg i form av en svak produktivitetsutvikling. De tre viktigste tingene man trenger for å drive oppdrett er en lisens, folk og kapital. Hvis vi ser på produktiviteten til disse tre faktorene har den vært fallende de senere årene. Det kommer et lavere volum laks ut enten vi måler det per lisens, per sysselsatt eller per sysselsatt krone.

Hva med det fremtidige ressursgrunnlaget som også var en faktor bak Norsok? Det er ikke noe særlig tema i lakseoppdrett. En lakselisens et verdipapir som er minst like trygt som banken. Bortsett fra at det finnes en usikkerhet som er knyttet til bærekraft.

Dersom landbasert eller offshore viser seg å være (eller å bli oppfattet som) vesentlig mer bærekraftig, kan man risikere at myndighetene strammer til skruen i form av stadig strengere krav som vil gjøre det vanskeligere eller mer kostbart å drive. Eller de kan rett og slett si at de vil ikke ha åpent oppdrett langs kysten lenger.

Det kan høres søkt ut, men husk på at kommunestyret i Tromsø vedtok nettopp dette. Samfunnet beveger seg på alle miljøområder bort fra at ting er lov så lenge det ikke er beviselig skadelig, til at ting er forbudt så lenge det ikke er dokumentert trygt. Det innebærer en jevn og trutt innstramming på mange områder. Så tilbake til spørsmålet om ressursgrunnlaget kan være truet; de 25 lakseoppdretterne i «Produksjonsområde 4» på Vestlandet som har saksøkt staten fordi de er pålagt å redusere produksjonskapasiteten med seks prosent, føler definitivt usikkerhet rundt ressursgrunnlaget.

Lakseprisen vil falle

Norsok var motivert av tre problemer – vi har allerede snakket om kostnader og ressursgrunnlaget. Det siste var prisene. Det er vanskelig å se at lakseprisen skal kunne kollapse i overskuelig fremtid (nå snakker vi ikke om kortsiktige svingninger og sesong). Markedet er stramt og prisen blir bestemt av etterspørselen, ikke av tilbudet slik som i gamle dager (før 2013). Det skyldes at veksten i tilbudet ikke klarer å holde tritt med veksten i etterspørselen. Men hvis vekstbarrierene forsvinner, kommer prisen til å falle ned på et nivå som tilsvarer kostnadene til den marginale produsenten pluss en normalavkastning på kapitalen.

«Best guess» er at det nivået ligger på rundt 50 kroner som er det nivået hvor landbasert oppdrett vil få en normalavkastning på kapitalen (forutsatt at kostnads- og investeringskalkylene holder sånn noenlunde). Det er ingen katastrofepris for dagens oppdrettere, men den innebærer likevel en halvering av marginen de har oppnådd de senere årene. Og så kan det alltid være lurt å være litt paranoid når det gjelder ny teknologi, den starter ofte ut som dårligere enn den eksisterende men kan ende opp som bedre.

Hva er løsningen?

Hva er løsningen på disse problemene? Mentaltrener Bertrand Larsen sier at folk som har en stor utfordring vanligvis selv vet innerst inne hva som er løsningen. Utfordringen er å faktisk gjøre det som kreves. Management konsulenter sier gjerne noe lignende – svaret på spørsmålene bedriftene stiller finnes ofte internt hos dem selv allerede. Det gjelder nok i stor grad dette tilfellet også.

Det er mye kunnskap både hos oppdretterne og myndighetene. Og det jobbes hard med disse problemene hver dag. Så hva er vitsen med et felles krafttak? Noen ting kan det være vanskelig for enkeltaktører å gjøre alene. Det kan være å sette standarder eller å rulle ut ny teknologi på tvers av verdikjeden. Standarder er viktig for å holde kostnadene nede for utstyr og viktig for å lykkes med digitalisering. Ny teknologi som digitalisering (eller moderne fryseteknologi for den del) blir ofte virkelig slagkraftig når den rulles ut gjennom hele verdikjeden – det kan også være vanskelig å få til for en enkeltaktør.

Gode reguleringer er viktigere for sjøbasert oppdrett enn for de fleste andre næringer. Det er nok også viktigere for kystbasert oppdrett enn for landbasert. I sjøen opererer man i allmenningen og man påvirker hverandre direkte. Et landbasert anlegg er mye mer autonomt miljømessig og kan også i stor grad ha sin egen verdikjede fysisk til stede på anlegget sitt. Dermed blir de mindre avhengige både av gode offentlige reguleringer og av en sterk bransje for øvrig.

God dialog er viktig

For å få til gode reguleringer er det viktig med dialog mellom myndighetene og næringen – og dialog mellom ulike myndigheter som i sum utvikler og forvalter regelverket. Innovasjon handler ikke bare om tekniske duppeditter utviklet av næringslivet, det handler også om reguleringer.

Utviklingskonsesjonene er et prakteksempel på regulatorisk innovasjon. Myndighetene kan også innovere på andre områder – for eksempel gjennom å styrke kunnskapsgrunnlaget rundt bærekraft og lus gjennom digital teknologi. Kanskje vi en dag kan regulere hver enkelt lakseoppdrettslokasjon basert på sanntidsdata og prediktive modeller istedenfor i 13 gigantiske soner basert på historiske data?

Og det er viktig å tilpasse regelverket løpende til utviklingen i bransjen. Det er ikke så mye vits i å utvikle digital lusetelling hvis myndighetene ikke tillater det for rapporteringsformål. Hvis vi ser mot oljen, ser vi også at håndhevingen reguleringene kan gjøres mye enklere gjennom at de i stor grad samlet i ett direktorat istedenfor mange ulike som ikke nødvendigvis er koordinerte.

Det er kanskje litt feil å sette kystbasert oppdrett opp mot landbasert og offshore. Norge bør ha som ambisjon å fortsette å være ledende i verden på lakseoppdrett uavhengig av teknologi. Vi bør være best både på kystnært oppdrett i sjø, landbasert og offshore. Det vil gjøre det norske clusteret enda sterkere og i stand til å skape enda større verdier, selv om en god del av produksjonen vil skje utenfor landets grenser (det gjør den jo også innen tradisjonelt oppdrett). Men vi må passe på at vi ikke mister det som var grunnlaget. Norsk shippings globale posisjon ble i stor grad bygd på tømmereksport fra Sørlandet. Skogen ble hugget ned og forsvant mens shippingindustrien seilte videre. Forhåpentligvis blir utviklingen innen laks annerledes. Og kanskje et «NORLAK», Norsk lakseoppdretts konkurranseposisjon kunne ha bidratt?