Koronavirusfaenskapet har stjålet livet fra noen og tatt livsgrunnlaget og hverdagen til langt flere. Også innenfor oppdrettsindustrien. Men for sistnevnte har også et annet virus skapt problemer. Det har vært ubehagelig mange tilfeller av ILA i år og det er dette som er utgangspunktet her.

Dette er første del av denne gjestekommentaren. Andre del finner du her: Dette er det riktige våpenet for å få et godt RAS-miljø

Sykdom i settefiskanlegg

Sammenhengen mellom den ufarlige ILA-virustypen HPR0 og den sykdomsfremkallende typen HPR-deletert, har skapt hodebry for virusforskere i mange år. Det synes nå helt klart at den førstnevnte virusvarianten kan ende opp som den sistnevnte. I og med at HPR0 også forekommer i settefiskanlegg, er det naturlig at det stilles spørsmål om settefiskanleggenes rolle i sykdomsbildet.

I RAS-anleggenes midte ligger biofiltre og/eller bioreaktorer som store pulserende hjerter, og sørger for at vannet som til enhver tid omgir fiskene har skyhøye nivåer av mikroorganismer. Det levende vannet var tema i et tidligere innlegg her på Tekfisk.

Full vask mellom hvert innsett?

Spørsmålet er om det levende vannet også kan være reservoar for sykdomsfremkallende mikroorganismer som virus, bakterier og encellede protister.

Det neste spørsmålet er derfor om bioreaktoren med alle dens innbyggere bør inngå i settefiskanleggets rutinemessige vask- og desinfeksjonsrutiner. Vil dette i sin tur bety full vask og desinfeksjon mellom hvert innsett av fisk, eller sjeldnere?

Kanskje først ved påvisning av potensielt sykdomsfremkallende organismer som for eksempel HPR0 eller Yersinia ruckeri – bakterien som forårsaker yersinose/rødmunnsyke? Eller kanskje kun i de tilfellene der det er påvist en infeksjonssykdom med forøket dødelighet?

Spørreundersøkelsen til Veterinærinstituttet i forbindelse med prosjektet Småfiskvel fra 2019, viste at det er svært ulik praksis, men at man trygt kan si at rutinemessig desinfeksjon av biofilteret er unntaket heller enn regelen.

Gjestekommentar

Erik Sterud er fiskehelsespesialist i Krüger Kaldnes.

Han har hovedfag i akvakultur ved Universitetet i Oslo og en doktorgrad i parasittologi/fiskehelse ved NMBU Veterinærhøgskolen.

Er genuint opptatt av undervisning og kunnskapsformidling.

Profesjonelle hovedinteresser er biologi, akvakultur, bærekraftig ressursbruk og matproduksjon, forskning, forskningsformidling og -kommunikasjon.

Reglene er uklare

Hva sier reglene? Holder vi de såkalte meldepliktige sykdommene som for eksempel ILA utenfor, så er reglene nokså uklare. Akvakulturdriftsforskriften er sentral. Paragraf 11 omhandler smittehygieniske tiltak, som skal være relevante, regelmessige, nødvendige og systematiske. Dette åpner for både faglige og skjønnsmessige vurderinger. Paragraf 56 om produksjonsbegrensning per smittemessig atskilt enhet reiser kanskje flere spørsmål enn den besvarer. Den lyder slik:

Dersom det produseres mer enn 1.000.000 settefisk pr år, skal ulike generasjoner av settefisk holdes i smittemessig atskilte enheter. Antall settefisk per smittemessig atskilt enhet skal ikke overstige 2.500.000 stk. Antallsbegrensningene gjelder ikke rogn og yngel.

Hva er en generasjon

Antallsbegrensningen er nokså grei å forholde seg til, men hva som ligger i «smittemessig adskilte enheter» er noe verre. Mattilsynet, som forvalter denne paragrafen, tolker nemlig smittemessig adskillelse også å gjelde i tid, ikke bare i rom.

Altså ikke bare at yngel og smolt skal holdes i separate RAS-avdelinger, men også at én generasjon av fisk ikke skal kunne smittes av forrige generasjon som stod i samme avdeling.

Men hva er en generasjon? Er det fisk av samme avlsgenerasjon? Er det fisk fra samme klekkeår? Eller er rett og slett hvert innsett av fisk å betrakte som en generasjon?

Generasjonsbegrepet er ikke definert verken i forskrift eller i terminologistandarden NS 9417, og det er vel mye som tyder på at det er nokså meningsløst å snakke om generasjoner i et RAS-anlegg med fem rogninnlegg i året. Det vil i hvert fall forkludre generasjonsbegrepet i matfiskproduksjonen.

Dette er biofilmbærerne som er dekket med bakterier (det brune belegget). Her skjer altså omdanning av giftig ammonium til ufarlig nitrat. Den totale overflaten på biofilmbærerne i reaktoren under trommelfiltrene er sånn cirka arealet av 12 fotballbaner. Foto: Erik Sterud, Krüger Kaldnes

RAS-oppdretternes årgangsvin

Hva sier bioreaktorene? Biofiltrene eller bioreaktorene i RAS-anlegg er særdeles bestemmende for vannkvaliteten i anlegget. Både fordi giftig ammonium omdannes til ufarlig nitrat, men også fordi mikrobesamfunnet i bioreaktoren og det sirkulerende vannet påvirker fiskens helse og immunforsvar i positiv retning viser spennende forskningsartikler. En stabil og veldrevet bioreaktor er RAS-oppdretternes årgangsvin. Den blir bedre år for år.

Jeg har i tidligere innlegg skrevet om RAS-oppdretteren som økosystemrøkter. En viktig del av økosystemhåndteringen i et RAS-anlegg er nettopp perioden mellom tømming av en avdeling og innsett av en ny «generasjon» (sic!). En periode noen kloke oppdrettere har døpt dvaleperioden. Uttrykket «når krybben er tom bites hestene» ble ikke oppfunnet med tanke på dvaleperioden i et RAS-anlegg, men jammen passer det bra også her.

Et restaureringsobjekt

«Hestene» er i denne sammenheng av to typer – de nitrifiserende bakteriene som lever av ammonium fra fisken, og alle de andre som trenger organisk materiale for å leve. Disse lever sammen i balanse, men uten tilførsel av ammonium forrykkes balansen. De autotrofe nitrifiserende bakteriene som lever av ammonium står i fare for å spises eller «kveles» av heterotrofe bakterier som fremdeles har en stor biomasse å leve av.

Derfor må bioreaktoren gis intravenøs næringstilførsel i denne dvaleperioden, i form av oppløst fiskefôr og kjemi. Dette venner bioreaktoren seg til. Bakteriesamfunnet bygger opp «erfaringer» som gjør at en gammel, stabil og velrøktet bioreaktor tåler både endringer i næringstilgang, salinitet og temperatur. Bakteriesamfunnet tåler imidlertid ikke en desinfeksjon – hvilket også er hensikten.

Selv om ikke alle mikroorganismer vil dø, vil bioreaktoren som «nitrifikasjonsanstalt» være å betrakte som et restaureringsobjekt etter en desinfeksjon.

Les flere kommentarer fra Erik Sterud: