Fiskeribladet og Intrafish sine lesere har kåret Inka-gründeren fra Bjørnafjorden kommune til Årets navn i norsk sjømatnæring.

Fiskeforedlingsbedriften Inka ligger på idylliske Lepsøy, så langt sør og på så smal vei du kan komme i nye Bjørnafjorden kommune. Selv sier Kakki fremdeles «Os». Hjertet tilhører den gamle kommunen ytterst og nederst på Bergenshalvøyen.

Her produserer familieselskapet et bredt spekter av frossen og fersk laks og ørret for samarbeidspartnerne i Seaborn. Hovedtyngden av de over 40 produktene går ut av landet.

Årets navn

På tampen av fjoråret ble 66-åringen kåret – og det med god margin – til Årets navn i sjømatnæringen av Fiskeribladets og IntraFish sine lesere. Den gode kontakten med lokalmiljøet, og viljen og evnen til å gå motstrøms der andre flagger ut går igjen i begrunnelsene.

Selv takker han trofaste sambygdinger. En han traff på butikken satte ord på det.

«Vær glad du er osing. Osinger kan å stemme!»

Kakki, som ler mye, blir litt alvorlig.

– Det er storveis å få utmerkelsen på slutten av karrieren, at det man har gjort blir satt pris på. Det er ikke mye jeg gråter over, men jeg ble virkelig stolt og rørt.

Nærhet og samarbeid

– Du blir rørt av det meste, du! kommenterer datteren Kari Marie, som jobber på nabokontoret.

Vi er i det nyinnredede møterommet til familiebedriften Inka, og verten har vartet opp med egenprodusert konjakklaks. Mer om den senere.

Nærhet og samarbeid er ord Kakki nevner oftere enn profitt og inntjening. Selv mener han at arbeidsplasser først og fremst må etableres lokalt, og ikke nødvendigvis i den største enden av skalaen.

– Begynner du med børs, mister du nærheten, kontakten med kaikanten. Det er mye som er gått til himmels som jeg ikke forstår. Her ute føler jeg at vi skaper noe, og at vi har befolkningen med oss. Jeg tror ikke jeg har hatt et slag med noen.

På den nye fabrikken deler ansatte og moderne roboter på arbeidsoppgavene. Foto: Ketil Svendsen

En glad giver og samfunnsbygger

I gode tider har Kakki raust gitt til lokalsamfunnet, med midler til både barnehage, idrettslag og kulturtilbud i Os. Til julemiddag til dem som har det tungt.

Bedriften, som nå teller nesten 90 ansatte, er opptatt av å støtte det lokale næringslivet. Den eneste lokale nærbutikken i bygda nyter godt av akkurat det. Med fulle skift på både gammel og ny fabrikk økes også kundegrunnlaget til nesten 140 mennesker.

– Jeg har ikke så god tid til frivillig arbeid. Da må jeg bidra på den måten jeg kan.

Kakki trekker frem sin mor Alfhild, og verdier han håper er overført til neste generasjon. Slikt som godt naboskap. På Lepsøy er miljøet marint. Hargun Havfiske og Dales rederi er nære naboer.

– Fantastiske folk. Vi hjelper hverandre i stedet for å krangle. Det er viktig for at vi har fått det til. Det er slikt som betyr noe, når alt kommer til alt.

Nå står en ny generasjon klar til å ta over stafettpinne og naboskap. Far selv liker idéen om å roe litt ned. Inntil videre blir det med snakket.

– Jeg kommer nok til å gå her så lenge jeg har ben. Tror jeg!

– Snakker vi om en syvende far i huset?

– Ja, kanskje et lite horn på veggen, ler han.

Tredoblet omsetning

I Gjelevika på Lepsøy har en ny, 90 meter lang og 5500 kvadratmeter stor fabrikkbygning vært i drift siden september. I enden av bygget blir en gammel gårdsvei rustet opp av en tur- og fjellvant bedriftseier.

Den nye fabrikken ligger et steinkast unna de gamle produksjonslokalene, der også faren drev med fisk. Fabrikken er kronen på livsverket for Kakki.

I fjor produserte Inka 8000 tonn ferdigprodukter. I år tror Kakki det vil ligge på 13.000 tonn og 150 millioner kroner i tredoblet omsetning. Taket ligger på 30.000 tonn og 250 millioner kroner. Pilene har lenge pekt oppover for osingen.

Både den formelle åpningsfesten, kick-off'et med Seaborn og et besøk av fiskeriministeren er dessverre blitt satt på vent. Naboer og kjente må også smøre seg med tålmodighet før dørene går opp for åpent hus. Nye koronatiltak har utsatt det meste av moro.

Tiltakene gjør også at det bare er 66-åringen som får bruke det velutstyrte trimrommet han har påspandert de ansatte.

– Jeg håper du ikke bruker benkpressen alene?

Datteren Kari Marie er nest yngst og bekymret.

– Jeg har pute, svarer faren.

– Den evige 20-åringen vår, ler hun.

Kakkis far Knut Olai på fiskebåten «Tressund» i 1952. Knut Olai er nummer tre fra høyre på fremste rad, og har flere brødre med. «Tressund» gikk rundt fire år senere, og både skipper og en bror omkom. Foto: Privat

Så ikke solen på åtte måneder

Familien Austevoll har saltvann i årene. Kakkis mor var av solid fiskerislekt, Hamre fra Sotra – og faren Knut Olai, han var jo fra Austevoll, han. I 1965 gikk farens fiskebåt «Tressund» rundt. Kakkis onkel og skipperen omkom. Knut Olai valgte å gå på land, og startet Gjelevika delikatesse og røykeri.

– Han var forut for sin tid, han far. Han kunne alt om fisk og smaker, om det å foredle og skape. Det var han som la grunnlaget for det vi har i dag.

Kundene var det noen ganger verre med. Ledd lenger ut i distribusjonen sviktet. Det ble starten på et liv der døgnet gikk i ett, også for Kakki og søsknene. Og for en samlende og omsorgsfull mor.

– Mor vekket oss klokken fire på natten med nystekte torskehoder, videre til Bontelabo, videre til kjøp og salg.

Fem fiskebiler gikk dag og natt. Solen så de ikke på åtte måneder, skal vi tro Kakki.

– Vi har alltid vært kremmere, og penger er nødvendig. Men det er det som driver deg som er kjekt.

Kakkis foreldre Alfhild og Knut Olai Austevoll. Kakki trekker frem foreldrene for både verdier og teft. Foto: Privat
Farens fiskebiler i en sjelden, stille stund på 1970-tallet. Foto: Privat

Storordren fra Frankrike

Etter en periode til sjøs på egen tråler, bygget han og lillebroren Øystein det ene av farens fabrikklokaler om til slakteri. Også søsteren Kristin har vært med siden starten. Laks og ørret ble fra 1983 av hentet på biler i Hålandsdalen og kjørt til Gjelevika.

– Den første dagen slaktet vi 2,7 tonn. Da vi passerte 5 tonn føltes det veldig stort.

Selv om farens marinerte fisk ikke var del av planene videre, lærte Kakki seg et og hint. En konjakkmarinert laks fant veien til en europeisk matkonkurranse, og vant like godt gjeveste pris. Et fransk firma ville gjerne bestille litt av den prisvinnende, norske fisken.

– 300 tonn! utbryter Kakki mens han sperrer øyene opp, og raskt lukker en imaginær bok.

Ordren ble liggende i en skuff. Det var ikke i denne typen produkter fremtiden og formuen skulle ligge for gründeren og bedriftseieren.

Godt utstyr har alltid stått sentralt. I 1989 bygget brødrene nytt pakkeri, og investerte i noen av de aller første sløyemaskinene.

– Vi fikk nummer to og nummer fire fra produsenten, gliser han.

Selv om det lille slakteriet daglig betjente to trailere med 40 tonn fisk, innså eierne at de ikke vokste raskt nok til å møte konkurranse fra andre slakteri. Kakki kjøpte ut broren i 1998. I 2002 ble Inka startet opp.

Maleriet utenfor kontorlokalene viser det gamle fabrikkområdet til familien Austevoll. Foto: Ketil Svendsen

Ros fra Søviknes

Terje Søviknes har vært tett på Kakki siden tiden før Inka. Den tidligere ordføreren henter raskt frem superlativene når Fiskeribladet ringer.

– En større optimist kjenner jeg ikke. Kakki er et eventyr av en person.

Søviknes forteller om en bedriftseier som aldri har gitt seg, og som har møtt både motgang og krevende logistikk med krum nakke. Også overfor kommunen.

– Likevel har han vært en fryd å samarbeide med. Alle har et forhold til Kakkien, som har et stort hjerte for lokalsamfunnet, sier Søviknes.

Navnestandarden i Gjelevika er også noe for seg. Inka, Kakki og GjeVi.

– Kakki var et navn jeg ga meg selv da jeg var liten. Folk her ute sier ikke Karsten! sier Karsten.

GjeVi, bedriften i Gjelevika, gir kanskje seg selv. Og sannelig Inka også.

– Kåno heter Inghild, og jeg heter jo Karsten, ler han.

Inghild har vært med hele veien, men jobber ikke på Inka. At barna de har sammen skulle bli involvert, var heller ingen selvfølge. Utdannelser som skipper og sykepleier pekte bort fra, snarere enn inn i, driften.

Gyllent samarbeid med oppdrettere

I 2006 startet et tett samarbeid med Seaborn, et konsortium av ti andre familiebedrifter som ønsket å satse mer på foredling. Kakki kan ikke få fullrost samarbeidet.

– De ønsket å vokse, og de valgte å vokse i lag med oss. Det er jeg svært takknemlig for.

En kameratslig avtale over hele åtte år, og med opsjon på fire nye, har sikret Inka økonomisk. Den har også gitt ryggrad og trygghet til å investere i nybygg og en fabrikklinje til 160 millioner kroner.

Seaborn er i dag Inkas eneste kunde, og garanterer for full produksjon i fabrikken. Kakki innrømmer at det kan virke sårbart.

– Men vi stoler på hverandre, og i stille perioder kan vi ta oppdrag for andre.

Kommersiell sjef i samarbeidspartneren Seaborn, Frank Yri, sammen med Karsten Austevoll og Kari Marie Austevoll Lyssand i Inka. Foto: Joar Grindheim

Frank Yri er kommersiell sjef i Seaborn, og har kjent Kakki i et kvart århundre. Han berømmer vennen og samarbeidspartneren for jobben han har gjort.

– Han er en fantastisk person. En problemløser, en som virkelig skjønner bransjen. Og så sitter han ikke stille i ett sekund!

Det aller viktigste, tror han, er at han har satt bearbeiding i Norge på agendaen, og vist at det er mulig å bidra til lokal sysselsetting heller enn å flagge ut. Samtidig som Inka har gjort det største løftet i bedriftens historie, har Seaborn sluppet å gå utenlands med oppdragene.

– Samarbeidet vårt har kulminert i en av de mest moderne fabrikker i verden, som produserer det kundene etterspør, nemlig Norwegian origin, sier Yri.

Kakki med barna Alfhild, Knut Jørgen, Kari Marie, og Linda. Foto: Ketil Svendsen

Tett på far, og tett på jobb

I dag er barna Linda, Kari Marie, Alfhild og Knut Jørgen voksne, og engasjert i bedriften.

– Jeg tror ikke jeg har gitt de noe de skal angre på, og jeg har gjort det i riktig tid.

Selv om bedriften har krevd mye av farens tid, er barna enige om at de har sett mer til faren enn folk kanskje tror. Jobben har de også sett mye til. Kakki forteller selv om da «ho mor» ville hjem fra sydenferie.

– Telefonen ringte i ett, og øret glødet, ler han.

11 barnebarn krever sin del av besteforeldrene. Kakki prioriterer på strak arm, forteller barna. Av flokken er det bare yngstejenta Alfhild som ikke har familie langs tomtegrensen. Hun har funnet seg mann og tomt andre steder, 50 meter unna.

– Folk lurer jo på om det går greit å jobbe så tett med familien. Men vi bor jo nesten sammen! Vi gjør alt i lag, og Kakki er kanskje limet i familien. Det har han fra sin mor, sier Kari Marie.

Kasse på kasse med fisk går inn i en effektiv fabrikk. Foto: Ketil Svendsen

Automatiserer og ansetter

For å gå konkurransen fra land som Polen midt imot, har Inka investert tungt i roboter og automatiserte filetlinjer.

– I dag er det sånn at forbrukeren ikke skal få et ben, et risp i halsen. Alt skal være ferdigprodukt, klart for ovnen. Der føler jeg vi har vært flinke til å fornye oss. Marel sier at det er Europas mest moderne fabrikk, og depalleteringsroboten er vi ennå alene om. Den kan pusse tennene dine om du vil!

Robotisering betyr imidlertid ikke færre folk. Bedriftseieren ansetter heller flere.

– Vi må ikke glemme de som skaper. Dyktige og kreative folk. Hemmeligheten ligger i å delegere riktig oppgave til riktig person, røper han.

– Og du selv, når alt nå delegeres til neste generasjon?

– Hva jeg sitter igjen med? Jeg er litt stolt. Vi har jo vært med på både oppturer og nedturer. Det er viktig å ikke gi opp. Jeg har skapt mye, og ikke helt få arbeidsplasser.

Hvem som tar selve kremmersjelen videre er ikke barna helt sikre på.

– Der er egentlig ingen som han, sier Kari Marie og sender sin far et lunt blikk.

Kakki på familiebedriftens gamle «Fjordboy», en ombygget hardangerskøyte. Foto: Ketil Svendsen